fredag 24. oktober 2008

Kyaw Soe Mo



Et av grunnpeinsippene til Tyin barnehjem er å bruke enkle, billige, lokale og gjerne brukte materialer. Dette leder oss til mange merkelige steder og situasjoner. Vi har stått bak fast-food restauranter og tømt gamle oljekanner for matfett, vi har ryddet forlatte betong-rør inne i Thailandsk jungel og vi har spurt om å få gamle dekk fra Michelin i steden for å kjøpe nye. Denne historien starter på en søppelfylling rett utenfor grensebyen Mae Sot. Vi blir møtt av en ung mann med slitte jeans, utdatert t-skjorte og langt(tidligere bleket)hår. Det kunne på mange vis vært beskrivelsen av en typisk norsk student, men virkeligheten viser seg å være langt fra alt vi forestiller oss.


Den unge mannen presenterer seg som Kyaw Soe Moe på nølende engelsk. Han virker uvanlig interessert i oss og spør hva vi gjør i Thailand og hvor vi kommer fra. Etter flere “hm?”, “sorry?” og “can you say that again?” skjønner vi at han spør oss om en tjeneste. Vi nikker bekreftende, både av hjelpsomhet og nysgjerringhet. Han løper bort til et av skurene på fyllinga og kommer raskt ut igjen med en liten notis-bok i hendene. Det viser seg at han er tidligere soldat fra Burmas militærjunta, SPDC (State Peace and Development Counsil, isn´t it ironic?) men har rømt til Thailand. For en tid tilbake traff han en amerikansk aktivist ved navn Christina Moon. Moon jobbet med en artikkel om ex-SPDC-soldater, og intervjuet Kyaw Soe om hans bakgrunn og tid i militæret.

Nå ønsket Kyaw Soe hjelp til å kontakte henne for å få en kopi av artikkelen hun hadde laget. Han spurte etter bilde av seg selv og teksten om ham. Vi syns det var merkelig å spørre om dette. Her møter vi en fyr som arbeider og bor på en søppelfylling, ikke eier nåla i veggen og så vidt klarer å holde hodet over vannet og ryggen fri for politi og innvandringsmyndigheter, og av alle ting vil han ha en artikkel om seg selv fra et amerikansk tidsskrift... Som så mange ganger tidligere slo vårt vestlige og egosentriske filter inn alt for tidlig. Det skulle ta over en uke før vi forsto den egentlige grunnen til at han trengte artikkelen.

En uke senere reiser jeg til Mae Sot igjen, denne gangen alene. Jeg håper å finne tomme blikkbokser til prosjektet vårt i Noh Bo. Jeg stikker som vanlig innom Kyaw Soe og spør om han kan hjelpe meg. Etter ti minutters leting gjennom søpla finner han kun 17 stykker, men han forteller at han vet om et sted hvor vi kan få tak i flere. Jeg spør om han har mulighet til å bli med for å se veien og være tolk i thailands språk-lapskaus. Uten å nøle setter han seg inn i bilen.

En time og tolv spann senere drar vi til en café for å spise lunch. Kyaw Soe har vært stille en stund, men etter en thai-coffee og noen slappe pommes frites åpner Kyaw Soe seg opp. Det er en sterk og til tider brutal historie jeg får servert.

I 2005 verver Kyaw Soe seg til SPDC. SPDC-soldaters familier blir tatt godt vare på av Burmesiske myndigheter, og mange føler at det er få andre muligheter for å gi noe til familien sin. Kyaw havner i en tropp på 35 soldater, og knytter sterke bånd til en av de andre menige. Treningen er svært hard og full av ydmykelser og maktmisbruk. De opplever vold, psykisk terror og han forteller historier om voldtekter av landsbykvinner, tortur mot fanger og drap ved halshogging.

Etter to år med basic-training finner Kyaw Soe ut at han ikke kan fortsette, og planlegger å flykte sammen med kameraten sin. De klarer å flykte til Moei River mellom Burma og Thailand. Her møter de tilfeldigvis en båtfører som tilbyr dem hjelp til å komme seg over elva uten å ta betaling for det. Båtføreren tar dem med til en av vaktpostene til KNU (Karen National Union) Karen folkets motstandsbevegelse. I tillegg til å kjempe mot SPDC hjelper ofte KNU flyktninger som ønsker seg vekk fra Burma. De senere årene har SPDC forsøkt å infiltrere KNU, så i frykt for at Kyaw Soe og kameraten kan være spioner blir begge forhørt i dagesvis. Verken Kyaw Soe eller kameraten har noen form for ID-papirer. Kameraten blir trodd og sendt til en av de store flyktningleirene, mens Kyaw Soe blir tatt for å være spion. Han mister alt håpet.


Kyaw Soe blir sendt til en av KNU-lederens venner som driver en søppelfylling i Mae Sot. I ni måneder bor og arbeider han her, uten mulighet til å unnslippe. Han anser situasjonen som låst. Han er i en situasjon hvor han er på flukt fra både SPDC og Thai-myndigheter. Første gang vi møtte Kyaw Soe spurte vi ham om han var fornøyd med livet sitt. Han svarte med å trekke på skuldrene og si: “I no feel happy, I no feel sorrow, I feel nothing...”

Kyaw Soe har hatt noe kontakt med familien hjemme. Moren og faren er skilt, og når han har sendt brev til moren og stefaren har moren sagt at hun forstår at Kyaw Soe må holde seg borte, mens stefaren mener Kyaw Soe må komme hjem og ta konsekvensene av at han deserterte. SPDC har signalisert at han skal kunne komme tilbake uten alt for store konsekvenser, men i realiteten vet Kyaw Soe at han ligger ganske tynt an.

Ved et av de første møtene vi hadde med han gir jeg han 1000 baht som en slags desperat handling for å bedre situasjonen hans. Han har i ettertid fortalt meg at han brukte 200 baht på en ny t-skjorte, 200 baht gav han til to kamerater og resten sendte han hjem til sin mor. “It´s the budhist way”

I et forsøk på å finne en løsning på den fastlåste situasjonen ringer jeg vår karenske venn Tasanee. Tasanee er stedatteren til en tidligere KNU-general og høyt respektert blant KNU soldater. Hun driver nå et barnehjem like nord for Noh Bo, og det er gjennom dette arbeidet vi kom i kontakt med henne. Kyaw Soe og jeg møter Tasanee på en café i Mae Sot. Tasanee gir Kyaw Soe navn og telefonnummer på flere forskjellige personer og organisasjoner som kan hjelpe ham. Hun forteller at Kyaw Soes eneste mulighet er å komme seg inn i en flyktningleir, men før det har noen hensikt trenger han noe som kan bevise hvem han er. For å komme seg til en av flyktningleirene må Kyaw Soe gjennom “Check-points”. Dette er kontrollposter hvor thai-militæret og imigrasjonspolitiet gjennomsøker biler i håp om å finne ulovlige innvandrere. Disse kontrollpostene finnes langs alle større veier i området vi befinner oss i. Hans eneste mulighet er altså å bli smuglet inn i en leir.

Dette setter ting i perspektiv. Før vi møtte Kyaw Soe snakket vi mye om hvor håpløs situasjonen er for flyktningene i området. Her har vi en som drømmer om flyktningstatus. Uten papirer er Kyaw Soe faktisk talt ikke-eksisterende.

Thailand har de siste årene begynt opprydningen av flyktningleirene langs grensa. Hundrevis sendes til “a third country” hver dag. Mange drar til USA, Canada og Australia. Noen kommer også til mindre land, som for eksempel Norge. Konflikten i Burma har pågått siden 1962 og er verdens lengst pågående konflikt. Mange av flyktningene fra Burma har levd store deler av livet i flyktningleire. Mange er født i leirene og har aldri opplevd frihet i ordets rette forstand.

Vennen som Kyaw Soe flyktet sammen med ble sendt til Mae La, en flyktningleir på grensen mellom Thailand og Burma, kun tyve minutter fra landsbyen hvor vi holder til. Her blir han intervjuet av UNHCR og får til slutt flyktningstatus.

Vi begynner å skjønne at artikkelen Christina Moon skrev er Kyaw Soes inngangsbillett til flyktningleiren. Våre forsøk på å kontakte Moon fører ikke frem, verken på mail eller telefon til USA. Vi innser at Kyaw Soe må skaffe seg andre bevis på sin bakgrunn. Lista av folk Tasanee kom med er hvertfall et sted å starte.

Etter tre bomturer bestemmer vi oss for å forsøke ett av navnene Kyaw Soe betegner som “maybe not so good”. Vi setter oss i bilen og kjører hjem til en av KNUs generaler. Når vi kommer frem blir vi møtt av vakter som ber oss om å vente utenfor porten. Tross den varme og klamme kveldslufta står vi begge og skjelver av nervøssitet og forventning. Etter en stund får vi utrolig nok slippe inn til generalen. Kyaw Soe tar seg av snakkingen. Jeg forteller verken hvem jeg er eller hvorfor jeg er der, men navnet til Tasanee kombinert med en vestligs tilstedeværelse ser ut til å hjelpe. Etter en halvtime samtale, og iskalde blikk fra generalen står vi utenfor porten igjen med et hjemmelaga og nylaminert bevis på Kyaw Soes bakgrunn med underskrift fra KNU-generalen. Kyaw Soe er fra seg av glede.


Etter møtet drar vi til pizza-sjappa Jumpin´. Mens jeg sitter inne og spiser en skikkelig usunn hawai-pizza har Kyaw Soe fått kjøpt seg noen sigaretter.
Synet av Kyaw Soe røykende på lasteplanet vårt, i pøsende regn med et stort smil om munnen gjorde et sterkt inntrykk. Noe har våknet i Kyaw Soe. Han trengte tydeligvis bare et lite dytt i riktig retning.

Nå har Kyaw Soe klippet håret, kjøpt seg en ny t-skjorte og snakker om hvordan han skal reise til et tredje land for så å komme tilbake og hjelpe til i frigjøringen av Burma.

To uker senere åpner vi en gmail-konto til Kyaw Soe, kjøper han en billig mobil og betaler en fyr 3000THB for å få Kyaw So trygt fra Mae Sot og inn i Noh Po flyktningleir.

Dette er mailen Kyaw So sendte meg for tre dager siden:
Now I tell to you my condition, now I stay from Nu Poe camp quarter [2] home number [640] Ko zay yar is veary good on me but his wife no good. She like money,she told to me that you call the help from your friend monthly.I don ' t like she ' s intention . Now she did come to change the intention ,so i stay their home.I have receive your money 2000 baht and i gave in this money 1500 baht to they family.For an refugge the first meeds,it is AMI medical screening.NOw I have get it.Next two state is remain that PAB and NPO.PAB is that Thailand government interview to people,who did enter and stay in the refugee in the camp.NPO this is the last state,this state is that UNHCR and Thailand government accept by refugee .I did wait to december,Thank you so much for your kindness on me.I 's believe that a day i can arrive to my new country.I never forget to you .
I wish you can happy forever your life.
Your friend ,
Kyaw Soe Moe


Vi vet ikke hva som kommer til å skje med Kyaw So fremover. Det har uansett vært et veldig tilfeldig, men likevel utrolig spesielt møte for både Kyaw Soe og meg.

Yashar



1 kommentar:

Anonymous sa...

En rørende historie og tenk for en innsats dere gjør for enkelt personer. Venter spent på fortsettelsen og samtidig er bildene er gode, og hjelper oss lettere til å forstå hva dere holder på med.En varm hilsen fra mor-Line og Anne.